3. Hvordan arbeide med universell utforming i kirkebygg

For mange vil et kirkebesøk begynne med innhenting av informasjon før de reiser hjemmefra, noe som i de fleste tilfeller betyr menighetens nettsider. Nettsidene må derfor være tilgjengelige for alle.

På nettsidene må det ligge god informasjon ikke bare om selve arrangementene, men også om hvordan man kommer seg til kirkestedet, hvor man kan bli satt av eller parkere, hvordan man beveger seg for å få deltatt på det man ønsker, hvor man finner ulike fasiliteter og hjelpemidler, hva man kan forvente i møte med de som er ansvarlige for arrangementet, hvor man kan sitte og bevege seg.

Å bli møtt på en god måte og å motta relevant og nødvendig informasjon når man trenger det, skaper trygghet allerede før ankomst til kirken.

Helhetstenkningen handler også om vedlikehold og snømåking, om opplæring av kirkeverter, kirketjener/ vaktmester og ikke minst liturg og andre medvirkende.

Ved bygging av nye bygg

Ved bygging av nye bygg, enten det er en kirke eller andre bygninger, må man ta utgangspunkt i Plan og bygningsloven og byggteknisk forskrift, nå TEK17. Regelverket stiller minimumskrav, og gir som sådan ikke nødvendigvis alltid de beste løsninger. Arbeidet med universell utforming må ha mennesket, og ikke regelverket, i fokus. Lover og regler er bare nødvendige utgangspunkt.

For den lokale kirken holder det naturligvis ikke å få de tekniske sidene på plass. Møter med mennesker handler om holdninger, kunnskap og en helhetstenkning. Et arrangement eller en liturgi blir vellykket først når de som er med, enten som aktører eller besøkende, opplever det slik.

I en eksisterende kirke gjelder de samme utfordringene og prinsippene som i en ny kirke, men man kan lett møte utfordringer når man skal finne gode løsninger. Ved større ombygginger, vil kravene fra byggteknisk forskrift slå inn.

I mange tilfeller er det ikke noe stort problem å gjøre en eksisterende kirke universelt utformet, men en del kirker og andre kulturhistorisk interessante bygg har kvaliteter som oppleves som attraktive. Derfor må de endres med varsomhet. En hardhendt ombygging vil lett redusere de verdiene som gjør kirken attraktiv.

Kartlegging

Det er naturlig å begynne med å kartlegge situasjonen, ambisjonene og behovene så godt som mulig.

Universell utforming tar utgangspunkt i det mangfoldige begrepet «brukerne». Dette betyr både alle de som besøker stedet og bygget, og de som arbeider der.

Kartleggingen handler om å finne hvilke endringer som bør gjøres med sted og bygninger for at brukerne skal kunne oppleve og bruke disse på en best mulig måte ut fra sine forutsetninger.

Bred dialog

Universell utforming av et kirkested eller et kirkebygg har et mål som ligger et stykke utover de fysiske endringene. Det handler om inkludering og deltagelse, det handler om kirkens etos. Det er viktig at de som er med i prosessen har en felles forståelse av dette.

Første punkt handler derfor om å skape en bred deltagelse i prosessen. Nedsett gjerne en referansegruppe eller en arbeidsgruppe. Man trenger folk med ulik kompetanse, brukere av alle slag og med ulike utfordringer, folk med kunnskap om stedet og byggets arkitektur og historie, og de som kjenner «livet i kirken». Alle kommuner er pålagt å ha et råd for personer med nedsatt funksjonsevne hvor man kan hente hjelp.

Er kirken eller stedet vernet, er det viktig at verneverdiene blir tydelige, og at man forholder seg til de vernejuridiske rammene. Verneverdier defineres ikke bare av profesjonelle antikvarer, men også av de som bruker eller besøker stedet.

Neste fase handler om å kartlegge behovene som de ulike brukerne har i møte med sted og bygg. Det finnes en serie sjekklister man kan tilpasse til eget bruk. De ulike brukergruppene vil ha forskjellige behov. Slike lister bør derfor brukes med smidighet. Fasiten ligger i brukernes opplevelse av tilgjengeligheten.

En bevegelseshemmet vil lettest se hvor man ikke kommer rundt, opp eller inn. En synshemmet vil selv best definere hva denne trenger av ledelinjer, belysning, informasjon og konkrete hjelpemidler. Samtidig er det viktig å vite at den enkeltes opplevelse og behov er subjektive og må veies opp mot de andres.

Definer tiltakene

Hvilke alternativer finnes? Noen ganger holder det å gå ett skritt tilbake for å finne alternative måter å gjøre ting på, som ikke stenger noen ute. Andre ganger finnes det hjelpemidler som for eksempel hindrer motlys, eller forenkler overganger fra ett nivå til et annet. I andre tilfeller må man gjøre bygningsmessige endringer.

Følgende antikvariske prinsipper kan forenkle planleggingen.

Historie

En antikvarisk analyse tar utgangpunkt i historien. Alle steder og bygg har en historie som i ulik grad finnes i sted og anlegg. Noen historiske lag, eller perioder, blir sett på som viktigere enn andre, men disse henger ikke alltid sammen med alder. Hvilken historie fortelles og skal formidles? Hvilke endringer er gjort tidligere, og hvor vesentlige er disse i dag? Mye av historien finnes i det fysiske bygget og anlegget, men kan være tildekket eller på andre måter usynlig. Gamle fotografier, tegninger og oppmålinger kan være til hjelp i analysen.

Reversibilitet

At noe kan tilbakestilles, er reversibelt, er et mye brukt antikvarisk prinsipp. Man kan gjøre om igjen noe som man senere finner bedre løsninger på, eller hvis behovet blir borte. Dette må imidlertid ikke forveksles med midlertidighet i betydningen billige eller lettvinte løsninger.

Kvalitet

Endringer som utføres med kvalitet i design og materialer viser respekt både for kulturminnet og for den som har behov for endringene. God design kan dessuten tilføre kulturminnet kvaliteter.

Lesbarhet

Man «leser» et kulturminne ved å kunne se de historiske lagene, det vil si å skille de ulike periodene og behovene. Når noe gjøres, skal dette være lesbart. Lesbarhet eller tydelighet må imidlertid ikke forveksles med for markerte eller skjemmende kontraster.

Bærekraft

Bærekraft kan handle om kvalitet og løsninger som er holdbare over tid.

Tilføyelse

Det er bedre å legge til enn å fjerne. Tilføyelser tar hensyn til både historiefortelling, lesbarhet og reversibilitet.

Den formelle prosessen er en avgjørende del av arbeidet med universell utforming. Selve søknadsprosessen er prinsipielt den samme som for andre arbeider på kirkebygg og gravplasser. Få fysiske endringer kan gjøres uten kontakt med og godkjenning av offentlige myndigheter.

Forvaltningen av kirkelig kulturarv har imidlertid blitt stadig mer komplisert. Det er derfor viktig å klargjøre hvilke myndigheter som skal inn i hvilken type saker.

Kirkebyggets juridiske vernestatus vil påvirke endringenes mulige omfang, hvilke lovverk som er relevante og hvilke myndigheter som eventuelt må godkjenne et tiltak. Lovverkene er forklart i en egen del i denne veilederen.

Alle større bygningsmessige og interiørmessige endringer på kirker krever vedtak av biskopen etter kirkeordningen.

Er det en fredet kirke, skal også Riksantikvaren fatte vedtak etter kulturminneloven. Kirker som er fra middelalderen, dvs. før 1537, og de som er oppført mellom 1537 og 1649, er fredet etter kulturminneloven. Det samme gjelder kirker som er fredet ved enkeltvedtak. Alle disse kirkene skal derfor behandles etter både kulturminneloven og kirkeordningen.

Er kirken listeført, har Riksantikvaren en rådgivende rolle. Dette gjelder alle kirker bygget mellom 1650 og 1850, og et utvalg av kirker bygget etter 1850. Tiltak på disse skal godkjennes av biskopen etter kirkeordningen.

Kirker som er bygget etter 1850 og ikke er listeførte, forvaltes under kirkeordningen. Tiltak på disse skal godkjennes av biskopen som kan bruke fylkeskommunale vernemyndigheter og Kirkerådets kirkebyggrådgiver som faglige rådgivere.

Fylkeskommunen har antikvarisk ansvar for kirkenes omgivelser. Skal det gjøres tiltak i grunnen utenfor kirkebygget der det er middelaldergrunn, skal fylkeskommunen vurdere og eventuelt fatte vedtak etter kulturminneloven. Hvis det er gravplass på stedet, skal statsforvalteren også vurdere og fatte vedtak.

Utarbeid søknad med prosjektbeskrivelse

Utarbeid en søknad med prosjektbeskrivelse som beskriver dagens tilgjengelighetssituasjon, gjerne med fotografier, forslag til tiltak (gjerne flere begrunnede alternativer), tegninger, omfang, tidsbruk og budsjett.Bruk referansegruppen eller arbeidsgruppen aktivt i dette arbeidet.

Kommuniser med vernemyndighetene

Kommuniser med vernemyndighetene og biskopens kontor under prosjekteringsprosessen. Dette vil ikke nødvendigvis forenkle prosessen, men det kan gjøre den mer effektiv og samtidig senke kostnadene. Gjennom dialog kan man finne ut hvilke tiltak det er mulig å gjennomføre, i lys av juridisk vernestatus avklare på et tidlig tidspunkt. Dette klargjør handlingsrommet og hva man eventuelt må søke om dispensasjon for. I mange tilfeller vil vernemyndighetene ha nyttige erfaringer fra lignende saker.

Send søknad

Send søknad med prosjektbeskrivelse til den rette søknadsinstansen og følg opp saken.

Husk at arbeidet med universell utforming springer ut fra en visjon. Arbeidet med universell utforming fortsetter derfor etter at tiltakene er utført.

Vurder hvordan de nye løsningene fungerer.

Vurder endringene som er gjort. Dette gir en mulighet til å høste erfaringer og utvikle nye løsninger i den videre tilgjengeliggjøringen av kirkebygget.

Regelmessig vedlikehold og ettersyn

Noen løsninger og utstyr brukes hele tiden, mens andre benyttes sjeldnere. Alle løsninger og utstyr må uansett fungere til enhver tid. Hold løsningene ved like og før ettersyn med jevne mellomrom. Utarbeid en liste med sjekkpunkter og gjennomgå listen på fastsatte tidspunkter.

Opplæring av nyansatte

Kontinuitet i arbeid og rutiner er vesentlig. Nyansatte må derfor føres inn i rutinene og tankegangen som ligger til grunn for dem.

Følg med på utviklingen av feltet universell utforming

Nye løsninger og produkter åpner for nye muligheter og bidrar til å bedre både funksjon og estetikk.