1. Universell utforming av kirker og kirkesteder

De fleste steder har ett eller flere spir og kirketårn som stikker opp av landskapet som historiske og geografiske fastpunkt. Ofte bidrar kirkebyggene til å gi det enkelte sted en gjenkjennelig karakter, forskjellig fra alle andre steder. De er en felles arv for alle som opplever at de hører til der.

Mange kirker og kirkesteder er i bruk gjennom hele uken, andre sjeldnere. I kirkebyggene samles menighetene til høymesser, dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser, men også til kulturelle aktiviteter, og aktiviteter spesielt for barn og unge. Kirkene er dessuten beredskapsbygg ved ulykker og katastrofer.

Fordi kirkene og kirkestedene er for alle, uavhengig av egne forutsetninger, konfesjonell tilknytning og personlig tro, er det viktig at forvaltningen av dem skjer etter visjonene for universell utforming. Disse er nedfelt i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne , Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ofte forkortet som CRPD, som Norge har undertegnet.

De grunnleggende prinsippene i konvensjonen er:

a) respekt for menneskers iboende verdighet, individuelle selvstendighet med rett til å treffe egne valg, og uavhengighet,

b) ikke-diskriminering,

c) fullgod og effektiv deltakelse og inkludering i samfunnet,

d) respekt for forskjeller og aksept av mennesker med nedsatt funksjonsevne som en del av det menneskelige mangfold og av menneskeheten,

e) like muligheter,

f) tilgjengelighet,

g) likestilling mellom menn og kvinner,

h) respekt for utviklingsmulighetene til barn med nedsatt funksjonsevne og respekt for deres rett til å bevare sin identitet.

Det norske begrepet «universell utforming» brukes på forskjellige måter, men helt grunnleggende er det en visjon for et bedre samfunn der alle mennesker har like muligheter til deltagelse, uavhengig av egne forutsetninger. Dette er også en del av grunnlaget for Den norske kirkes visjon.

I begrepet universell utforming ligger at dette er utforming og sammensetning av et miljø slik at det i størst mulig grad kan nås, forstås og brukes av alle mennesker uavhengig av alder, størrelse, evne eller funksjonshemming. Et miljø, eller en bygning, et produkt eller en tjeneste i miljøet, bør utformes for å møte behovene til alle mennesker som ønsker å bruke det. Dette er ikke et spesielt krav til fordel for kun et mindretall av befolkningen. Det er en grunnleggende betingelse for god design.

Forskjellen mellom et miljø eller et bygg som er universelt utformet og et som bare er gjort tilgjengelig, er at det første er like brukbart for alle, mens det siste har spesialløsninger for enkelte grupper.

Det er viktig å ha gode lover og retningslinjer i bunnen, men lover er ofte bare den ytterste rammen for våre liv. Både samfunnet og kirken har etiske retningslinjer, idealer og holdninger som går langt utover lovverkene.

Paulus snakker for eksempel i Romerbrevet 12.4 om at «vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.» For samfunnet og menigheten er helheten viktig. Alle betyr vi noe for hverandre, og alle har noe å bidra med i en interaksjon med fellesskapet. For at «kroppen» eller fellesskapet skal fungere, må alle inkluderes. Følgelig må vi strekke oss mot idealene og ikke stoppe ved å tilfredsstille lovverkenes minstekrav.

Kirkene har mange funksjoner. De er som oftest vel gjennomtenkte arkitektoniske bygg og bærere av estetiske og symbolske verdier. Som stedbundne kulturbygg er de rike på historie og formidler identitet og tilhørighet. Alle mennesker har like stor rett til å få del i alle disse verdiene, selv om tilgangen til verdiene i en del tilfeller kan by på praktiske utfordringer.

Kulturminner gir glede, opplevelse og dypere forståelse av det å være menneske, vår historie og våre tradisjoner. Vi er alle med på å definere og tolke kulturminnene. Kirkene er naturligvis også offentlige gudshus og bruksbygg, og skal derfor være åpne og tilgjengelige for alle.

Universell utforming handler om fysisk tilgjengelighet, om å kunne se, høre og delta i på linje med alle andre. Men det handler også om å forstå det man er med på og det man ser. Det er viktig at kirken arbeider aktivt med alle former for inkludering.

De fleste mennesker vil oppleve forskjellig grad av funksjonsnedsettelse. Noen bærer funksjonsnedsettelsen hele livet, andre bare i perioder. Det er viktig å være oppmerksom på at funksjonsnedsettelsen kan være både synlig og usynlig for andre, og at den kan være både fysisk, kognitiv og mental.

Tiltakene som gjøres i forbindelse med universell utforming angår ikke bare enkeltgrupper, men de er til fordel for en stor og varierende del av befolkningen. De fleste vil møte utfordringer gjennom livsløpet. Er stedet eller bygget anlagt etter prinsippene for universell utforming, vil utfordringene bli langt mindre eller forsvinne helt. For eksempel vil en trinnfri løsning være nødvendig for en person i rullestol, men den vil også gjøre det langt enklere for folk som er dårlige til bens, de med barn og barnevogner, eller for transport av tunge gjenstander.

Universell utforming er lettest å oppnå når man planlegger et miljø eller et bygg fra grunnen av. Når man arbeider med eksisterende anlegg, særlig de som har kulturhistorisk verdi, må man fremdeles strekke seg etter de ideelle prinsippene for universell utforming. Dessverre er det ofte ikke mulig å oppfylle disse samtidig som man ivaretar de kulturhistoriske verdiene.

Kulturminner er viktige fordi de bærer verdier vi ønsker å ta vare på. De formidler historie, forståelse og ofte estetiske verdier. Dette gir oss innsikt, mening og forankrer våre liv. Vern handler i første omgang om «å ta vare på».

Likevel vet vi at både behov for kunnskap og opplevelse endres over tid. Det samme gjør krav til komfort og sikkerhet. Det forskes også på kulturminnene og deres historier, noe som gir økt kunnskap, men som også er med å endre våre holdninger til dem.

Bruken av den kirkelige kulturarven endres også, både de kirkelige handlinger og den kirkelige bruk, men også kirkene som kulturmål og kulturarenaer.

Som mye annet har verneideologier alltid vært i forandring. Den grunnleggende tesen om at «bruk er beste form for vern», har vært gjeldende i mange år. De viktige spørsmålene knyttet til vern og forvaltning gjelder derfor hvilke endringer som må til for at bygningene fortsatt skal kunne brukes og hvordan disse endringene kan gjøres uten at viktige verdier går tapt.

Ved planlegging av endringer og tilpasninger er det viktig å analysere kirkebyggets verneverdier. Siden disse kan være forskjellig fra et bygg til et annet, er det viktig å kjenne til de grunnleggende verdiene man diskuterer.

Kunnskapsverdien er forholdsvis målbar og objektiv. Denne verdien kan knyttes til kulturminnets funksjon, tekniske utforming og historie.

Kunnskapsverdien består av delverdier som håndverkshistorisk, bygningshistorisk, kulturhistorisk og arkitekturhistorisk eller stilhistorisk verdi.

Opplevelsesverdien er mer subjektiv. Vurderingen av den vil avhenge av den enkeltes preferanser, erfaringsbakgrunn og kulturelle tilhørighet.

Opplevelsesverdien består av delverdier som arkitektonisk, estetisk, eller identitetsskapende verdi, bruksverdi og miljøverdi.

Endringer man gjør i en kirke påvirker disse verdiene. Noen tiltak kan forsterke verdier, andre kan forringe. Endringer som forvansker viktige deler av historien, er alltid negativt. I en gammel kirke vil som regel de opprinnelige og de eldre delene være verdifulle, men også gode, nyere tilskudd kan ha stor verdi.

Som regel vil reversible løsninger, løsninger som kan tilbakeføres til utgangspunktet, være å foretrekke fremfor irreversible. Men dette må også veies opp mot kvaliteten på arbeidet som gjøres, varigheten av tiltaket og betydningen av det. For eksempel vil en rimelig stålrampe ofte være reversibel, men forringe opplevelsen og forståelsen av kulturminnet. Bygger man en rampe som skal stå over tid, er det viktig at man legger ned ressurser i å finne en funksjonell løsning med god design og gode materialer som spiller godt opp mot bygningens arkitektur og historie.

I de aller fleste tilfeller vil det være mulig å gjøre kirken mer tilgjengelig. I noen få tilfeller kan det likevel skje at kirkebyggets kulturminneverdier defineres som så store og verdifulle at hensynet til disse går utover idealet om universell utforming.

Arbeidet med å gjøre kirkene mer tilgjengelige vil hele tiden handle om å balansere flere verdisett som utløser følgende problemstilling: Alle skal ha lik tilgang til kulturminnet, men hvordan får man dette til uten å redusere kulturminnets verdier eller ødelegge det? For å sette problemstillingen på spissen: Man kan gjennom endringer for å skape bedre tilgjengelighet redusere de verdiene tilgjengeligheten skulle gi adgang til.

Problemstillingen vil ofte kreve at man tar vanskelige valg, men den vil også forutsette at man tenker åpent og konstruktivt. I den sammenheng er det viktig å huske at hovedpoenget med universell utforming ikke alene handler om at alle skal komme til over alt, men at alle skal delta, oppleve og forstå. I en kirke kan dette for eksempel bety at man velger å tilpasse liturgiens regi til rommet og ikke omvendt.

Det er viktig å finne løsninger som respekterer både mennesker og bygg. Mennesker med funksjonsnedsettelser har naturligvis like stor, eller liten, interesse for historie og estetikk som alle andre. Helt grunnleggende er det derfor å kunne se og respektere de ulike verdiene, og på dette grunnlaget definere felles mål.

Det er ofte lettere å få aksept for endringer i historiske bygg når de er gjort med estetisk og håndverksmessig høy kvalitet. I mange tilfeller kan dette handle om å vende på problemstillingene, gå nye veier, søke nye tekniske løsninger, eller gjennom diskusjoner endre noe på behovene.

Tilgjengelighetstiltak gjør ofte byggene mer brukervennlige for langt flere enn de enkeltgruppene man først tenkte på. I et slikt perspektiv er det lettere å akseptere at de gode kvalitetsløsningene kan koste. Disse står seg ofte også langt bedre over tid og viser at man ønsker det beste både for brukerne og for kulturminnene.