Plan for kirkelig undervisning og læring - overordnet del

Resursen om plan for undervisning og læring er bygd opp på følgende måte:

• Hvert kapittel presenteres for seg selv og innledes med et kort sammendrag som gir lesehjelp
• Ressurser til kapitlene finner du nederst på siden. Disse inneholder tips til fremgangsmåte i arbeid med innhold i kapitlene, oversikt over tilstøtende resurser og refleksjonsspørsmål. Innholdet på disse sidene er under stadig utvikling. Følg derfor med for oppdateringer! 

Merk! Hver underside i denne ressursen har egen lenkeadresse. Denne kan du dele med andre i samarbeidssituasjoner eller som underlag for samtale og refleksjon. 

Hvordan jobbe med refleksjonsspørsmålene lokalt?

Spørsmålene er ment som en ressurs og et arbeidsverktøy både når den lokale planen utarbeides og revideres, og til fortløpende evaluering av lokalt arbeid.  

Spørsmålene kan benyttes både til egenrefleksjon og som utgangspunkt for samtaler i grupper - menighetsstaber, faggrupper, menighetsråd eller undervisningsutvalg.  

Refleksjonsspørsmålene er ment å være et fleksibelt verktøy: spørsmålene kan deles opp og vektlegges ut fra lokal egenart. Det er også mulig å tilføye andre refleksjonsspørsmål som har relevans for lokalmenigheten.  

Forslag til metodikk: 

• Sett av tid til et tema om gangen 
• Les det relevante kapittelet i overordnet del  
• Velg hvilke spørsmål som du/ dere ønsker å vektlegge i refleksjonen 
• Skriv ned noen stikkord og refleksjoner individuelt  
• Ha en åpen runde hvor alle kan komme med sine tanker 
• Ha en samtale til slutt  
• Oppsummer: hva synes å være viktigst for dere lokalt akkurat nå 
• Lag en enkel handlingsplan med for eksempel tre MÅ- og tre BØR-punkter 
• Bli enige om fristene på MÅ- punktene (for eksempel – om et år) 
• Bli enige om en dato for evaluering og tilbakeblikk (for eksempel i forkant av arbeid med menighetens årsrapport eller planleggingsmøtet for det kommende året) 

Innholdsfortegnelse med lenker til kapittlene

Om planen

Kapittel 1 Sammenheng og kontekst for kirkelig undervisning og læring

Utfordringer og muligheter i et livssynsåpent og mangfoldig samfunn

Mennesket som søkende etter mening

Kapittel 2 Gud, mennesket og verden: Teologisk grunnlagstenkning

Kirkens undervisnings- og læringsoppdrag

Den treenige Gud          

Kapittel 3 Være og lære: Pedagogisk grunnlagstenkning

Kunne noe og lære noe

Delta og samhandle

Skape og nyskape

Kapittel 4 Leve og vokse: Innhold i kirkelig undervisning og læring   

Bibel, tekst og tolkning

Kirkens kultur og tradisjon 

Kristen tro i praksis

Kapittel 5 Samisk kirkeliv: Språk, kultur og livsanskuelse

Ettervirkninger av fornorskningen og forsoning i praksis

Forankring i samisk kultur

De samiske språkene

Tilnærme seg det samiske på ulike måter

Kapittel 6 Likeverdig deltagelse, medvirkning og medborgerskap

Likeverdig deltagelse i kirkelig undervisning og læring

Barrierer for deltagelse

Medborgerskap, demokrati og representasjon

Kapittel 7 Lokalt planarbeid

Kommunikasjonsarbeid

Evaluering, faglig utvikling og fornyelse

Kapittel 8 Ansvarsforhold og samarbeid om kirkelig undervisning og læring

Samarbeid i menigheten og med de kristne organisasjonene

Frivillig medarbeiderskap

Hjemmet og barnets omsorgspersoner

Samarbeid med de kristne organisasjonene

Samhandling med kommune og andre aktører

Skole, barnehage og tilbud etter skoletid

Samhandling med andre aktører i lokalsamfunnet

Her finner du den trykte planen i PDF-utgave: Plan for undervisning og læring - overordnet del_nettutgave

Denne kan fritt skrives ut både som A4 og A5-brosjyre.

Planen er trykt i begrenset opplag på 1200 eksemplarer. Har du behov for et trykt plan? Ta kontakt med Kirkeådet!

Vil du lese planen som rent tekst-dokument, uten bilder?
Her finner du teksten: Plan for kirkelig undervisning og læring - Overordnet del

Planen på nynorsk, nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk vil foreligge etter hvert. 

Bokmål:

Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Lulesamisk:

Jesus de sijá åvddåj låjdåstij ja sidjij sárnoj: “Munji le gájkka fábmo almen ja ednamin vatteduvvam. Mannit dan diehti gájkajt álmmugijt åhpadisålmmån dagátjit: gástadihtit sijáv Áhtje ja Bárne ja Ájlis vuoiŋŋanisá nammaj ja åhpadihtit sijáv gájkka mujsta vaddem budájt anodit. Ja mån lev dijá lunna gájkajt biejvijt gitta värálda nåhkåmij.” 

Nordsamisk:

Dalle Jesus loaiddastii sin ovdii ja sártnui sidjiide: “Munnje lea addojuvvon buot fápmu almmis ja eatnama alde. Vulget dan dihte ja dahket buot álbmogiid mu máhttájeaddjin: Gásttašehket sin Áhči ja Bártni ja Bassi Vuoiŋŋa nammii ja oahpahehket sin doallat buot maid mun lean gohččon din doallat. Ja mun lean dinguin buot beivviid gitta máilmmi loahpa rádjái.”

Nynorsk:

Då steig Jesus fram og tala til dei: «Eg har fått all makt i himmelen og på jorda. Gå difor og gjer alle folkeslag til læresveinar: Døyp dei til namnet åt Faderen og Sonen og Den heilage ande og lær dei å halda alt det som eg har bode dykk. Og sjå, eg er med dykk alle dagar så lenge verda står.»

Sørsamisk:

Dellie Jeesuse tjuedtjele jïh dejtie soptseste: «Gaajhke faamoe elmierïjhkesne jïh eatnamisnie munnjien vadtasovveme. Vaedtsede darjode gaajhkh almetjh learoehkinie: laavkode Aehtjien jïh Baernien jïh Aejlies Voejkenen nommesne jïh ööhpehtidie gaajhkem maam manne stilleme. Jïh dijjem dåeredem gaajhkide biejjide minngemes beajjan.» 

(Matt 28, 18-20)

Den norske kirkes undervisnings- og læringsoppdrag springer ut fra dåpsbefalingen. Det kristne fellesskapet skal gi videre det som er gitt, og formidle troens budskap. I dåpen får mennesker frelse og et nytt liv i Kristus. Gjennom å ta del i sakramentene – dåpen og nattverden – får den døpte tilhørighet til den lokale menigheten og til det verdensvide kristne fellesskapet. Dåp, læring og trospraksis hører sammen. Bibelen og trosbekjennelsen gir en klar referanseramme både til innholdet i den kristne tro og til hovedinnholdet i kirkelig undervisning og læring.  Deltakelse i gudstjenestefeiringen, andre kristne praksiser og kirkens aktiviteter bidrar til læring og vekst.

Selv om kirken har et særskilt ansvar for opplæring av mennesker som er døpt eller søker dåp, er den også en tradisjons- og kulturformidler og kan bidra med kunnskap om kristen tro og praksis i et livssynsåpent og mangfoldig samfunn. Gjennom dette kan mennesker få hjelp til å leve og vokse i den kristne tro.

Plan for kirkelig undervisning og læring skal inspirere og motivere menighetsråd, ansatte og frivillige i det videre arbeidet med kirkelig undervisning og læring. Planen skal legge til rette for livslang læring gjennom deltakelse, medvirkning og skapende aktiviteter. Målgruppen er alle døpte og interesserte. Kirkens tilbud og aktiviteter skal bidra til at

• mennesker som er døpt eller søker dåp, får lære om og blir styrket i den kristne tro
• alle døpte og interesserte får økt kjennskap til og kunnskap om Bibelens tekster, kristen tro i praksis og kirkens kultur og tradisjon
• barn, unge og voksne blir inspirert til engasjement for kirken og verden

Forståelsen av kunnskap, undervisning og læring har endret seg over tid. Samfunnet og kirken har også utviklet seg. For at mennesker skal kunne leve og vokse i den kristne tro, må kirken som fellesskap legge til rette for at tradisjonene bevares og skapes, og at troen praktiseres. Kirkelig undervisning og læring skal bidra til kristen livstolkning og gi rom for menneskers søken, undring og refleksjon.

Plan for kirkelig undervisning og læring erstatter Gud gir – vi deler. Plan for trosopplæring i Den norske kirke (2010) og Plan for samisk trosopplæring (2011). Trosopplæringsreformen, som startet i 2004, hadde som oppdrag å utvikle en systematisk og sammenhengende trosopplæring for alle døpte. Det systematiske trosopplæringstilbudet skulle ha et omfang på 315 timer og kompensere for bortfall av kristen trosopplæring i skolen. Trosopplæringsplanens målgruppe var døpte i alderen 0-18 år.

Reformen synliggjorde, fornyet og systematiserte det pedagogiske arbeidet i Den norske kirke. Prinsippene i Gud gir – vi deler og breddeperspektivet fra trosopplæringssatsingen er fortsatt viktige. Samtidig må undervisnings- og læringsaktivitetene sees i sammenheng med annet arbeid i menigheten og ta utgangspunkt i lokal kontekst.

Benevnelsen for fagfeltet i denne planen er «kirkelig undervisning og læring». Dette begrepet ivaretar en helhetlig tilnærming der det legges til rette for både planlagte aktiviteter og spontan læring, for grunnleggende kunnskap og fordypning. Læring skjer på mangfoldige måter og kan ikke styres, men kirkens fellesskap kan legge til rette for videreføring av trospraksis, kultur og tradisjon. Barn, unge og voksne er hverandres medvandrere som sammen tar vare på, utforsker og former kunnskap om tekst, tro og tradisjon.

Planens overordnede del beskriver teologisk og pedagogisk grunnlagstenkning for kirkelig undervisning og læring og setter dette arbeidet inn i konteksten av menighetens helhetlige arbeid. Innholdet i overordnet del konkretiseres i rammeplaner for følgende aldersgrupper: 0-5 år, 6-12 år, 13-19 år, konfirmasjonstiden, unge voksne og voksne. Rammeplanene gir retning for utforming av lokale planer for forskjellige aldersgrupper.

I kapittel 1 kan du lese om hvordan kirkelig undervisning møter et samfunn med raske endringer og stort mangfold. Hvilke konsekvenser får det når kristen tro og kulturarv er mindre synlig i det norske samfunnet? Hvordan kan Den norske kirke møte mennesker som søker etter mening og er nysgjerrige på kirken og kristen tro?  

Utfordringer og muligheter i et livssynsåpent og mangfoldig samfunn

Kirkelig undervisning og læring finner sted i et samfunn i stadig endring. Dagens samfunn er livssynsåpent og mangfoldig, med tilhørende utfordringer og muligheter. Generasjonsbegrepet er i endring, og generasjonsskifter skjer stadig raskere. Informasjonskildene er mange og rikholdige, men kan fremstå som uoversiktlige. Det er færre felles referanserammer i samfunnet. Mennesket kan ofte oppleve at det står alene i sin søken etter mening og identitet. Både unge og voksne har flere muligheter, og kunnskapen er mer tilgjengelig. Samtidig stilles det også større krav til den enkeltes evne til kildekritikk.

Digitalisering og sosiale medier er en naturlig del av de fleste menneskers hverdag. Dette gjelder også barn og unge. Dette skaper nye fellesskap, men bidrar også til avstand. Verden har blitt «mindre» og mer tilgjengelig, men kan også oppleves som fragmentert og utrygg. Krig og konflikter, økologiske kriser og usikkerhet om jordens fremtid skaper handlingsvilje og engasjement, men også apati. Mange mennesker opplever fysisk eller eksistensiell ensomhet og psykisk uhelse.

Kristen tro og kulturarv er ikke lenger like synlig på samfunnets fellesarenaer. Nordmenn leser Bibelen i mindre grad enn før. Kunnskapen om Bibelen og de kristne tradisjonene er markant mindre enn i tidligere generasjoner. Kristne tekster, praksiser, historie, kulturarv og ritualer kan derfor for mange oppleves som et ukjent landskap.

Mennesket som søkende etter mening

Den norske kirke som fellesskap består av et stort mangfold av mennesker med ulik erfaringsbakgrunn, funksjonsgrad og identitet. De fleste er døpt som barn. Noen søker dåp senere i livet. Også mennesker som av ulike grunner ikke er døpt, søker til kirken og det kristne fellesskapet.

Alle skal gis mulighet til å bli kjent med kirkens tradisjon og kildene til kristen tro, livstolkning og livsmestring. Ved å være åpen og inviterende kan kirken møte menneskers eksistensielle spørsmål og søken etter tilhørighet. Gjennom disse møtene kan barn, ungdom og voksne finne ny kraft og flere handlingsalternativer. Kirkelige undervisnings- og læringsaktiviteter kan legge til rette for reflekterte og kildekritiske samtaler om tro og religion. Slik kan mennesker få hjelp til å navigere i det religiøse landskapet og styrke egen identitet. 

Den enkeltes forkunnskap og referanserammer har innvirkning på hvordan man oppfatter og tolker tekster, praksiser og nye erfaringer. Møter mellom mennesker med ulike referanserammer fordrer åpenhet, respekt og interkulturell kompetanse. Interkulturell kompetanse handler om å være åpen for, og om å utvikle innsikt i, kulturelt og språklig mangfold. Denne kompetansen har relevans for alle kirkelige undervisnings- og læringssammenhenger der forskjellige kulturer og subkulturer, identiteter og interesser møtes.

Språk knyttes til identitet. Samene i Norge har status som urfolk. Samiske språk og tegnspråk er offisielle språk i Norge, på lik linje med målformene bokmål og nynorsk og norsk tegnspråk. Språk i ordets videste forstand skaper virkelighet, mening og tilhørighet. Bevisst holdning til bruk av forskjellige språk og språklige uttrykk åpner for inkluderende og dialogisk kommunikasjon. Musikk og kunst bærer også i seg et språk som både skaper og bekrefter identitet.

Når mennesker opplever at deres kultur, språk og trosfortelling blir tatt på alvor, kan de lettere finne sin plass i kirkens fellesskap. Døvekirken og tegnspråkmiljøet er gode eksempler på dette. I møte mellom forskjellige kulturelle og språklige uttrykk kan det også oppstå ny kunnskap og dypere forståelse av andre og seg selv.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 1

Kapittel 2 tar utgangspunkt i at oppdraget for kirkelig undervisning og læring er gitt gjennom dåpsbefalingen. Dåp, læring og trospraksis henger sammen. Hva betyr det for kirkens undervisning at mennesket er skapt i Guds bilde? Hvordan kan fortellingene om Jesus gi håp? Hva slags fellesskap skal kirken være?  

Den norske kirke er en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke, som vitner i ord og gjerning om frelse, frihet og håp i Jesus Kristus. Alle mennesker kalles til å ta imot evangeliet og tolke sitt liv i lys av relasjonen til den treenige Gud. Kirkens oppdrag er å formidle dette til nye generasjoner. Kirkelig undervisning og læring skal hvile på tradisjon og være kontekstuell. Derfor må kirken alltid være til stede der mennesker er, og frimodig forkynne evangeliet i en verden i stadig endring og utvikling. Kristne tradisjoner er blitt til ved at troende gjennom historien har brukt kirkens tekster og praksiser i sine fellesskap. Den kontekstuelle nytolkningen skjer når evangeliet møter levd liv og menneskelige erfaringer.

Kirkens undervisnings- og læringsoppdrag

Kirkens undervisnings- og læringsoppdrag har sitt utspring i dåpsbefalingen. Kirken døper i den treenige Guds navn fordi Jesus sa «Døp dem og lær dem!». Dåpen er et sakrament, en hellig handling, der den som døpes får del i fellesskapet med Jesus Kristus. Gjennom Guds nåde og frelse får den døpte en levende og fornyet relasjon til den treenige Gud, en livslang og lærende relasjon. Dåp, læring og trospraksis hører derfor sammen.

Når barn blir døpt, får foreldre og faddere et ansvar for opplæring av den døpte. Dette ansvaret deler de med hele menigheten som et troende fellesskap. Den døpte blir også en del av det verdensvide kristne fellesskapet. Både overfor døpte og ikke-døpte har kirkens undervisning som formål å vekke og styrke kristen tro og gi kjennskap til den treenige Gud. Gjennom livets ulike faser, og i møte med endringer i samfunnet, kan troen være et grunnlag for livstolkning og livsmestring og inspirere til engasjement i kirke og samfunn.

Den treenige Gud

Alt det skapte er elsket av Gud og har en uendelig verdi. Naturen har en egenverdi og bør anerkjennes og ivaretas med dette som utgangspunkt. Mennesket er skapt i Guds bilde og har et særskilt forvalteransvar i verden. En bærekraftig verden trenger et menneskesyn og et natursyn som ser på alt det skapte med godhet og respekt, og som står opp mot urett. Det er sentralt i kirkens arbeid med undervisning og læring å gi hjelp til dette. Alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, kjønn, etnisitet, sosial status, legning og identitet, skal sikres likeverdige muligheter til å delta og til å finne kilder til livskraft, glede og inspirasjon.

Å være et menneske er også å være feilbarlig og sårbar. Et kristent menneskesyn anerkjenner at synd er en del av menneskets livsvilkår og at mennesker påfører hverandre smerte gjennom tanker, ord og handlinger. Når man i kirkelig undervisning og læring skal snakke sant om å være menneske, må det snakkes både om det å være skapt i den treenige Guds bilde og om det som er vondt, urettferdig og utilstrekkelig.

Samtidig vitner den kristne tro om at mennesket og skaperverket ikke er overlatt til synd og forgjengelighet, men at Gud i sin kjærlighet har sendt sin Sønn til frelse for verden. I Jesus Kristus ble Gud selv menneske. Han forkynte evangeliet om Guds rike, reiste mennesker opp og innbød dem til fellesskap med seg. Gjennom sin død på korset sonte han verdens synd og skyld, og gjennom sin oppstandelse overvant han dødens makt. Gjennom troen på Jesus får mennesker del i frelsen og det evige liv.

Fortellingen om Jesus viser at livet vinner over døden, at kjærligheten er sterkere enn ondskapen, og at de destruktive kreftene i verden overvinnes av gudsrikets krefter.  Dette gir fremtidshåp for mennesker i alle aldre og til alle tider. Kirkelig undervisning skal legge til rette for livslang læring, der barn, unge og voksne skal bli kjent med fortellinger om Jesu liv, død og oppstandelse. De skal også få kunnskap om og ta del i sakramentene og mangfoldige kristne praksiser. Sammen kan dette bidra til livsmestring, til å styrke troen og til å tolke sitt liv i lys av Guds store fortelling.  

Ved Den hellige ånd gir Gud liv til alt som lever, og gjennom Ånden skapes tro slik at mennesker får del i Jesus Kristus og frelsens gaver.  Ånden kaller og utruster til tjeneste, og gjennom Ånden skapes kirken. Kirken er kalt til å delta i den treenige Guds misjon i og for verden som Jesu vitner i ord og handling, lokalt og globalt. Den apostoliske trosbekjennelsen beskriver kirken som både hellig og allmenn. Det kirkelige fellesskap kommer på en særlig måte til uttrykk i gudstjenesten og i nattverdfeiringen. Det er kirkens tro at Gud er til stede ved sin Hellige ånd i de møtene som skjer. Når mennesker samles i kirken til hverdag og fest, er Ånden til stede og gjør ordet og troen levende. Derfor ligger det i kirkens natur å være åpen og inviterende. Bibelens fortellinger minner om at Gud virker på måter mennesker ikke har kontroll over. Den hellige ånd slutter aldri å skape liv og å fornye.

Kirkens fellesskap er mangfoldig og i bevegelse. Barn, ungdom og voksne kommer for å samtale, for å oppleve, for å lære, for å leke, for å bidra, for å le og for å gråte. Noen deltar ofte og noen sjelden. Kirken ser verdien i alle små og store fellesskap, både de som varer over tid og de som oppstår spontant. Kirkens arbeid skjer først og fremst lokalt. Samtidig er kirkens fellesskap også globalt. Mennesker over hele verden søker til kirken i hverdag og høytid for å høre at ordet forkynnes, og for å ta del i sakramentene.

Ingen beskrivelse av historie eller kristen tro er nøytrale. Derfor er det stadig behov for tolkende tilbakeblikk og nye spørsmål: Hvilke erfaringer har blitt ansett som gyldige? Hva slags virkelighetsforståelse har hatt forrang foran andre? Hva har blitt sett på som verdifullt? Jesus utfordret maktstrukturene i sin tid. Det er nødvendig å stille spørsmål rundt hvem som har hatt og har makt til å tolke og definere kristen tro og praksis. Alle som på ulike måter er i en minoritetssituasjon, skal erfare at deres bakgrunn er verdifull og at kirkens rom er trygt. Å snakke om makt og privilegier og adressere dette er en del av kirkelig undervisning- og læring.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 2

I kapittel 3 blir du kjent med de viktigste pedagogiske prinsippene i kirkelig undervisning og læring. Hva betyr det at deltakerne skal forme sin egen læring? Hvilke forutsetninger må være på plass for at læring kan skje? Hvordan kan vi utforske tekster, tradisjon og tro sammen?   

Begrepet «undervisning» i denne planen viser til alle målrettede og planlagte aktiviteter som gjennom varierte arbeidsmåter og metoder legger til rette for læring. Samtidig skjer mye av læringen i kirken i mer uformelle sammenhenger, når mennesker samles til gudstjenester eller hverdagsaktiviteter. Som deltakere er mennesker aldri passive mottakere, men påvirker og former egen læring. Barn, ungdom og voksne er troende subjekter som i fellesskap åpner tekster, tradisjon og tro.

Å være underveis kan være et godt bilde på kirkelig undervisning og læring. Det er en kontinuerlig prosess som knytter tidligere kunnskap og livserfaringer til ny kunnskap og erfaring. Deltakere i denne prosessen er hverandres medvandrere. Det er likevel ofte noen, enten ansatte eller frivillige, som har et spesielt ansvar for å tilrettelegge møtepunkter og innhold i aktivitetene. Ansatte og frivillige bør ha en åpen og dialogisk holdning, skape trygge læringsmiljøer og benytte et bredt spekter av pedagogiske verktøy.

Læring er ofte relasjonell. Å høre til et fellesskap, å være sett og ønsket er et grunnleggende menneskelig behov. Ved å anerkjenne et annet menneske som en unik person og en kompetent deltaker i sine egne læringsprosesser, bygges det trygge læringsrom. Læring skjer som regel best der man ønsker å være. I trygge og dialogiske sammenhenger kan deltakere våge seg ut av komfortsonen og oppleve mestring.

Gjennom arbeid med dåps- og trosopplæring har kunnskapsforståelsen i Den norske kirke blitt utvidet og nyansert. Den har endret seg fra mer tradisjonell forståelse av kunnskap som tilegnelse av katekismestoffet til større fokus på læring gjennom deltakelse i kirkens ulike praksiser. En tredje tilnærming til kunnskap i kirken er at den blir til underveis i læringsprosessen gjennom samhandling. Kunnskap skapes av alle deltakere i fellesskap og er alltid i bevegelse. 

Kunne noe og lære noe

Alle mennesker vet og kan noe. Læring skjer i samspillet mellom det mennesket vet og kan og det innholdet som ligger i kirkens læregrunnlag, tradisjon og praksis. Kjennskap til og kunnskap om sentrale begreper og artefakter, fortellinger og ritualer gir deltakere gode verktøy til å forstå kirkens språk, kultur og praksis. Kunnskap i kirkelig kontekst omfatter også ferdigheter og erfaringer.

Kunnskapsdannelse i kirken kan skje på ulike måter – gjennom formidling, samhandling og opplevelser. Fortellermetodikk kan være et nyttig verktøy når bibeltekstenes innhold formidles. For at konfirmantene skal huske Fadervår og trosbekjennelsen, er det viktig å finne metodikk som støtter opp under dette. Øving er avgjørende når man skal lære sang eller musikkstykker. For å kunne bidra med medliturgoppgaver i gudstjenesten, må man lære de nødvendige ferdighetene gjennom å øve sammen med andre, gjerne med noen som er mer erfarne. Det digitale læringsrommet fordrer en annen pedagogisk og relasjonell tilnærming enn de tradisjonelle læringsarenaene. Samtidig kan det legge til rette for læring på engasjerende måter.

Mye av kunnskapen ligger i den emosjonelle hukommelsen eller i kroppens hukommelse. Denne kunnskapen kan komme til uttrykk på en annen måte enn gjennom det verbale språket. Slik taus kunnskap kan for eksempel bygge på erfaringer fra hverdagskontekster og kirkelige sammenhenger. Kirkelig undervisning kan bidra med å finne uttrykk for disse erfaringene og sette dem i sammenheng med annen kunnskap og erfaringer.

Delta og samhandle

Læring gjennom deltakelse kan forstås som involverende aktiviteter der man i fellesskap blir kjent med et bestemt læringsinnhold. Gjennom deltakelse i kirkens ritualer og menighetens mangfoldige aktiviteter kan mennesker erverve kognitiv og praktisk kunnskap, men også emosjonell og relasjonell kompetanse. Deltakerrollen i kirkelige undervisnings- og læringsaktiviteter kan forstås forskjellig. Man kan forstå deltakelse som å være aktivt involvert og å ha ansvar og oppgaver.

Deltakelse kan ha mye felles med medvandring, der to eller flere mennesker deler sine troserfaringer, kunnskap og refleksjoner. Ikke minst kan det å delta bety ganske enkelt å være med – uten at fellesskapet har forventning om bidrag og prestasjon. Kirkelig undervisning og læring skal legge til rette for et bredt spekter av deltakelse, der deltakeren bidrar med å forme sin deltakerrolle.

Læring gjennom deltakelse skal prege både uformelle og formelle læringskontekster i kirken. Å gjøre noe sammen og å undre seg i fellesskap inspirerer til læring og hjelper med å forstå og huske. Gjennom involverende aktiviteter, vandringer, samtaler og kreative prosjekter skjer det læring på et dypere nivå. Dette bidrar til utvikling av egen trosidentitet, dannelse og den enkeltes evne til livstolkning og livsmestring.

For å nå ut til flest mulig må kirken legge til rette for deltakelse på flere arenaer enn kirkebygg og menighetshus. I nærmiljøet finnes det ofte steder som kan bidra til læring på kreative, utforskende, involverende og dialogiske måter. I det digitale rommet treffer man andre mennesker enn dem som møter opp fysisk. Dette åpner opp for at flere kan delta, men også at man kan samhandle på nye måter.

Skape og nyskape

Hvert menneske, uansett alder og funksjonsnivå, bringer noe unikt inn i læringssituasjonen. Det må gis rom for at menneskers livs- og trosfortelling får rom i kirkelige undervisnings- og læringskontekster. Som subjekter i sin egen læring er mennesket ikke bare mottaker og bidragsyter i læringsfellesskapet, men også medskaper av ny kunnskap.

I kirkelige læringskontekster må det være åpenhet for at undervisningens utfall ikke kan kontrolleres. Kirkelige undervisnings- og læringsaktiviteter skal legge til rette for at deltakerne våger å utforske og utfordre tradisjonsrike tekster, kulturelle uttrykk og praksiser, slik at disse kan tolkes inn i nåtiden. Innholdet i kirkelig undervisning og læring skal invitere til etisk refleksjon, engasjement og kreativitet. Slik kan deltakere bli medskapere. I prosessen kan det oppstå nye tekster, praksiser og tradisjoner. Barn, ungdom og voksne kan på denne måten bidra til å skape dagens og morgendagens kirke, bidra til å bevare og fornye tradisjoner og til å utvikle teologi.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 3

Kapittel 4 introduserer de tre hovedelementene i kirkens undervisning og læring: Bibel, tekst og tolkning, kristen tro i praksis og kirkens kultur og tradisjon. Hvorfor er det så viktig med et bredt utvalg av bibelske tekster? Hvordan legger vi vi til rette for at kirkens undervisning og læring bidrar til livstolkning og livsmestring? Hva innebærer det å bruke kirkerommet som læringsarena? Hvilke kristne tradisjoner overfører og nytolker vi i kirken?  

Tre innholdselementer er sentrale i kirkelig undervisning og læring: bibel, tekst og tolkning, kristen tro i praksis og kirkens kultur og tradisjon. Sammen bidrar de til kristen livstolkning og livsmestring.

Alt menneskelig angår den kristne tro. Kristen livstolkning innebærer å forstå seg selv og tilværelsen i lys av relasjonen til Gud, seg selv, andre mennesker og hele skaperverket. Livsmestring handler om kunne møte livet i gode og onde dager, å ha tro på egne ressurser og håp for framtiden. Gjennom kirkelig undervisning og læring skal mennesker få hjelp til å leve livet i hverdag og høytid, i sorg og glede, i krise og oppbrudd, alene og i fellesskap.

Bibel, tekst og tolkning

Kirkelig undervisning og læring skal ta i bruk et mangfold og bredde av bibelske tekster både fra Det gamle og Det nye testamentet. Dette kan gi mulighet til å tolke eget liv og å utforske kristen tro på nye måter. Bibelen er sentral i all kirkelig undervisning og læring. Bibelens tekster er bærende ved de kristne høytidene og gjennom kirkeåret. De leses og formidles i gudstjenester, i kirkens ritualer og hverdagstilbud og danner en felles referanseramme for kirken. Historisk har Bibelen preget allmennkulturen, språket og kunstartene.

Bibelens rolle i samfunnet har endret seg, og mange av fortellingene er ikke i like stor grad som tidligere kjent for nye generasjoner. Kirkelig undervisning skal legge til rette for læring, der mennesker blir kjent med Bibelen og får et forhold til bibelske fortellinger. Kunnskap om Bibelen og kjennskap til Bibelens tekster kan bidra til å gi trygghet i egen tro og tradisjon, men også hjelp til refleksjon og kritisk tenking.

Bibelen er skrevet i en annen tid og kultur, og har et språk og et verdensbilde som kan være fremmed. Samtidig er Bibelens tekster slitesterke og kan være relevante i ulike livsfaser og livssituasjoner. Bibelen består av et mylder av ulike tekster. Disse kan være rørende, rare, utfordrende, morsomme eller mystiske.

Forskjellige faglige tilnærminger knyttet til valg av tekster er en styrke. Bruk av tekster må tilpasses målgruppen. Dette innebærer også å velge tekster som tar opp vanskelige sider av livet, og der menneskers livserfaringer brytes mot bibeltekstene som leses.

Bibelfortellinger er også et godt utgangspunkt for samtale om livsnære og hverdagsaktuelle temaer som tro og vitenskap, menneskesyn og menneskeverd, relasjoner, utenforskap og ensomhet, sykdom og død, rettferdighet og ulikhet, klima, miljø og bærekraft, krig og fred.

Bøkene i Det gamle testamentet er hellige skrifter også i jødedommen, og Det nye testamentet ble til i en jødisk kontekst. Kirkelig undervisning og læring må derfor preges av et reflektert forhold til det jødiske. Det er viktig at kirken ikke bidrar til karikerende og stereotypiserende beskrivelser av jødedom og jøder, men snarere bidrar aktivt til å korrigere slike oppfatninger.  

Kirkens kultur og tradisjon

Den norske kirke rommer et mangfold av tradisjoner, og kirken forvalter en rik materiell og immateriell kulturarv. Den kirkelige kulturarven, med sine steder og bygninger, kunst og arkitektur, salmer, tekster og muntlig formidling, gir muligheter for å utvikle teologi og læring som er både stedegen og dialogisk. Samtidig viser arkitektur, kunst og musikk at kirken aldri har vært et rent lokalt eller nasjonalt prosjekt. Arven er, og har alltid vært, en del av et større, globalt kirkelig fellesskap.

Kirkerommets utforming rommer en fortelling med røtter i både Bibelen, historien og teologien. Kirkerommet er derfor en rik læringsarena i seg selv, som legger til rette for opplevelser, deltakelse, menneskemøter, troserfaringer, refleksjon og kunnskapsdanning.

Kristne tradisjoner blir overlevert fra generasjon til generasjon og formes av mennesker som har brukt dem gjennom tiden. Eksempel på slike tradisjoner er feiring av kristne høytider, pilegrimstradisjoner og bruk av orgel i gudstjenesten. Lokale tradisjoner og kulturelle uttrykk er med på å forme identitet, å fortelle stedets historie, samt å stimulere til kulturell nyskaping. På samme måte som bibeltekster,  må også tradisjoner og kultur eies og tolkes på nytt av nye generasjoner.

De bibelske tekstene har inspirert mennesker gjennom generasjoner til å skape egne tekster – alt fra salmer og bønner til teologiske og faglige betraktninger. Disse tekstene hører til tekstrikdommen i kirken og bør tas aktivt i bruk som kilde til kunnskap, refleksjon og inspirasjon.

Historien har også sine skyggesider, hvor kirken har bidratt til avstand og utenforskap. Når man formidler kirkens kultur og tradisjoner, er det viktig å inkludere en kritisk refleksjon rundt makt og misbruk av makt, også i møte med kulturelle uttrykk og forståelse av hvordan tradisjoner blir til og overføres til nye generasjoner.

Kristen tro i praksis

Kirkelig undervisning og læring skal knyttes til levd liv og menneskelige erfaringer. Kristen tro i praksis handler om å bruke sakramentene, å delta i ritualer og liturgier, synge og be sammen. Deltakelse i disse praksisene gir mennesker mulighet til å sanse, oppleve og erverve kunnskap med hele kroppen uten nødvendigvis å forstå, forklare eller sette ord på erfaringen.

Gudstjenesten er kirkens pulsslag. Der samles menigheten på tvers av generasjoner om Ordet og sakramentene, bønn og lovprisning. Gudstjenesten vil derfor både være et tema i undervisningen og en viktig arena for læring.

Misjon og diakonalt arbeid er også å gjøre tro. Nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet hjelper mennesket til å se seg selv og andre som skapt i Guds bilde. Det motiverer til å leve bærekraftig og engasjere seg i samfunnet, verden og i andre menneskers liv.

Menighetene i Den norske kirke inviterer til et bredt spekter av hverdagsaktiviteter. Å delta i, utvikle, utforme og påvirke innhold og form i disse styrker eierskapet til det som formidles og har en egenverdi som kristen praksis. Her skjer læring gjennom varierte uttrykksformer som kor og annen sang, drama, dans og andre skapende aktiviteter. Gjennom ulike kunstformer og kreative uttrykk skapes opplevelse av tilhørighet. Læringen skjer også gjennom lek og praktiske oppgaver. Slik kan den enkelte utvikle forståelse, ferdigheter og evne til livstolkning og livsmestring også på andre premisser enn de rent språklige. 

Å «gjøre tro» kan også handle om hverdagspraksis hjemme, for eksempel å be en bordbønn, å ta i bruk bibelmeditasjonsopplegg eller å tenne et lys. Kristne praksiser er svært mangfoldige. Noen er kjent på tvers av landegrenser og kirkesamfunn, mens andre knyttes til lokale tradisjoner. Praksisene tilpasses og utvikles av menneskene som tar dem i bruk i den lokale konteksten og kulturen. 

Et eksempel på kristen tro i praksis: Samisk velsignelsespraksis 

Gudsrelasjonen i samisk tradisjon er ofte praksisnær. Dette kommer til uttrykk gjennom samisk velsignelsespraksis – sivdnidit/sjievnnjidit/sjivnedidh. Velsignelsen kan gjøres av alle og er ikke knyttet til kjønn, alder eller spesifikke egenskaper hos den som utfører det. Det er en måte å kommunisere med både Gud og skaperverket på, gjennom ord eller handling, og kan gjøres i mange ulike situasjoner.

Samisk velsignelsespraksis er en hverdagspraksis og kommer til uttrykk gjennom små ritualer som å korse seg eller be en bønn for steder du kommer til eller drar fra. Velsignelsen er en måte å praktisere ydmykhet og takknemmelighet, samtidig som det er en påminnelse om ansvaret for hverandre og for alt det skapte. Sivdnidit/sjievnnjidit/sjivnedidh i en kristen kontekst er å leve og tolke sitt liv i lys av den kristne tro.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 4

I kapittel 5 kan du lese mer om formålene med å inkludere samiske perspektiver i kirkelig undervisning. Hva innebærer det for menighetene at samisk innhold skal være en naturlig del av kirkelig undervisning? På hvilke måter kan kirken fremme kunnskap om samisk historie, språk og kultur?  Hvordan kan kirken bruke samiske identitetsmarkører?  

Det å inkludere samiske perspektiver i Plan for kirkelig undervisning og læring har tre formål. Først og fremst skal samer kunne forme sitt eget kirkeliv i pakt med en samisk selvforståelse. Det andre formålet er å styrke menighetenes forutsetninger for å kunne møte mennesker med samisk tilhørighet på en måte som ivaretar deres behov. Det tredje formålet handler om å gjøre samiske tradisjoner kjent for alle menigheter. Disse tre formålene er med på å fremme samisk kirkeliv som en del av Den norske kirkes tradisjon.  

Ettervirkninger av fornorskningen og forsoning i praksis

Samer som urfolk har grunnlovsfestet rett til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Definisjon av et urfolk er at de har et eget språk og egen kultur, og at de har bodd i områdene før statens grenser ble fastlagt. Et fellestrekk i mange urfolks historie er at deres kultur tidligere har vært forsøkt undertrykt fra sentrale myndigheters side. Slik har også situasjonen vært i Norge.

Fornorskningspolitikken, som norske myndigheter førte mot samene og andre nasjonale minoriteter, og kirkens medvirkning til denne undertrykkingen, fikk store konsekvenser for deres identitet og kultur. Én konsekvens av dette er generasjonstraumer. Disse traumene er som usynlige sår med sterke ettervirkninger som overføres fra generasjon til generasjon. De vises ikke utenpå kroppen, men er virksomme i menneskers selvfølelse og selvforståelse. 

Det kan være vondt å bli minnet på denne skyggesiden av kirkens historie. Samtidig har kirken mulighet til å gjøre noe positivt i dag, gjennom at kirken som fellesskap tør å sette ord på vanskelige hendelser. Kirkelig undervisning og læring kan være med på å reparere de sår som ble påført både samer og andre minoriteter i fornorskningens navn, gjennom å ha kunnskap og innsikt i hva fornorskningen innebar. Vesentlige elementer i forsoning er kunnskap og sannferdig framstilling av tidligere og nyere historie.

Den norske kirke har gjennom kirkeordningen forpliktet seg til å verne og fremme samisk kirkeliv. I det ligger det å anerkjenne den kulturelle egenarten og dybden som ligger i en samisk virkelighetsforståelse og kristendomsforståelse. Likeverdighetsprinsippet er beskrevet i Strategiplan for samisk kirkeliv og handler om retten til selvbestemmelse og medbestemmelse.    I kirkelige undervisnings- og læringskontekster handler dette om at samiske tradisjoner, musikk og kultur får plass. 

Forankring i samisk kultur

Samisk kirkeliv kommer til uttrykk på ulike måter. I områder der det i dag bor mange med samisk tilhørighet og som bruker samisk i dagligtale, kan menigheter ha bedre tilgang både på kirkelig ansatte og frivillige som er samiskspråklige og som besitter samisk kulturkompetanse. I menigheter hvor mennesker med samisk tilhørighet er i mindretall og dermed blir mindre synlige i menighetslivet, vil det likevel være naturlig å innlemme samiske elementer i den kirkelige undervisningen og læringen. Det kan brukes synlige identitetsmarkører og kulturuttrykk slik som samiske språk, samisk kirkekunst, samiske håndverkstradisjoner i kirketekstiler og salmesangtradisjoner som har forankring i den samiske kulturen. Variasjon mellom ulike måter å forankre kirkelig undervisning og læring på i samisk kulturforståelse vil være en styrke for den enkelte menighet. Samer skal oppleve å bli tatt på alvor av kirken.  Dette forutsetter at de kirkelig ansatte med undervisningsansvar har en bevissthet og forståelse om at inkludering av det samiske skjer gjennom praksis.  

De samiske språkene 

Språk er viktig i kommunikasjon og i formidling av måter å se verden på. Språk er identitet og skaper tilhørighet, både for enkeltindividet og for et samfunn som helhet. Både sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk er offisielle språk i Norge. Sameloven § 1-5slår fast at de samiske språkene og norsk er likeverdige språk. Bispedømmene Nidaros (sørsamisk språkområde), Sør-Hålogaland (lulesamisk språkområde) og Nord-Hålogaland (nordsamisk språkområde) har et særskilt ansvar for å ivareta samisk kirkeliv.    De lokale forhold rundt menigheten og dets geografiske plassering avgjør ofte hvilket av de samiske språkene som brukes. Mange samer mistet språket sitt på grunn av fornorskningsprosesser og fikk dermed ikke mulighet til å videreføre den språklige arven til egne barn. Å få høre, se eller lese sitt hjertespråk i kirken sender et signal om at man hører til fellesskapet.

I Den norske kirke skal de samiske språkene være likeverdige med det norske. Det betyr ikke at språkpraksisen er eller bør være lik i alle menigheter, men at samisk anerkjennes på linje med norsk. Dette fordrer at menighetene har en bevissthet om hvordan de samiske språkene i praksis skal inkluderes i kirkelige undervisnings- og læringskontekster. Her er Strategiplan for samisk kirkeliv en god ressurs.

Tilnærme seg det samiske på ulike måter 

Kirkelig undervisning og læring med et samisk innhold kan og bør tilnærmes på ulike måter. I Norge finnes det samiske områder fra nord til sør. Å inkludere det samiske er like viktig uansett hvor i landet den kirkelige undervisningen og læringen foregår, og er ikke forbeholdt de områder hvor mange i befolkningen definerer seg som samer. En tankegang om at det samiske bare er et lokalt anliggende i noen få områder, gjør at den øvrige befolkningen ikke blir kjent med samisk kirkeliv.

Det finnes ulike språklige og kulturelle grupper samer, og betingelsene for utøvelse av samisk språk og kultur er forskjellige rundt om i landet. Innholdet i samisk kirkelig undervisning og læring vil derfor variere fra sted til sted. Det er et stort mangfold av samiske kristne praksiser og tradisjoner. Det krever at kirken våger å nyansere bildet av hvordan det samiske kan komme til uttrykk lokalt. 
Eksempler på samiske tradisjoner i kirkelig sammenheng er hjemmedåp av barn, utdeling av komsekuler til nydøpte og et stort antall gudforeldre eller faddere ved stadfestelse av dåp i kirken. Andre eksempler er bruk av kofte ved konfirmasjon, samiske salmesangtradisjoner, lokale samiske begravelsestradisjoner og bruk av joik som en del av kirkens liturgi. Også bruk av lavvo eller gamme fra det samiske kulturlandskapet til kristent samvær oppleves som verdifullt for mange. Dette er tradisjoner som bør behandles med respekt.

Kirkelivet i det samiske samfunnet har ulike trosuttrykk. I nord- og lulesamisk språkområde har læstadianismen historisk vært en sentral del av kirkelivet. I sørsamisk språkområde har det frikirkelige menighetslivet preget mange av de samiske kristendomspraksiser og tradisjoner. Ethvert sted har sin historie og sine mennesker som setter sine spor lokalt. Kirkelig undervisning og læring skal skape rom for dette og ønske det store mangfoldet av samiske trosuttrykk velkomment – ikke bare de tradisjonelle, men også nye uttrykk. I nyere tid foregår det en revitalisering av samisk identitet og kultur. Dette påvirker også samisk kirkeliv. Flere ønsker å ta tilbake en identitet som gikk tapt under fornorskningen og å ta del i et kirkeliv som ivaretar samiske perspektiver. Kirkelig ansatte som har ansvar for undervisning, trenger kompetanse om samiske forhold for å gi rom for samiske perspektiver, praksiser og tenkemåte. 

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 5

Kapittel 6 understreker at alle mennesker, uavhengig av alder og funksjonsnivå, skal ha like muligheter for deltakelse og påvirkning. Hvilke fysiske, sosiale og kulturelle barrierer for deltakelse finnes i kirken? Hvordan kan vi sikre oss at ingen ekskluderes fra fellesskapet? Hvorfor er det viktig med inkluderende læringsmiljøer?  

Medborgerskap handler om at alle mennesker, uavhengig av alder og funksjonsnivå, skal ha de samme mulighetene for deltakelse og påvirkning. Likeverdig deltakelse betyr blant annet at alle mennesker skal ha mulighet til å medvirke i egne læringsprosesser.

Noen mennesker har i mindre grad enn andre mulighet til å være aktive medborgere. Funksjonshemming, psykososiale utfordringer, økonomiske barrierer eller kulturell bakgrunn er eksempler på årsaker til at enkelte grupper opplever utenforskap, marginalisering og ensomhet. Kirken må jobbe med å bygge ned disse barrierene, slik at den brede invitasjonen til kirkelig undervisning og læring kan være reell.

Likeverdig deltagelse i kirkelig undervisning og læring

Siden kirken inviterer alle døpte og interesserte til undervisning og læring, må tilbudet være tilgjengelig og åpent for alle. Fellesskap skal preges av anerkjennelse og likeverd, der barn, ungdom og voksne kan delta på egne premisser og oppleve tilhørighet. Det forutsetter at undervisningen er både relasjonell, tilrettelagt og preget av kunnskap om menneskerettigheter, menneskelig mangfold og sårbarhet. Universell utforming og individuell tilrettelegging skal ivaretas. Bygg, rom og steder med redusert tilgjengelighet er en utfordring mange steder. Det må sikres at aktiviteter så langt som mulig ikke ekskluderer enkelte grupper eller individer.

Den enkeltes behov for trygghet og støtte krever fleksibilitet og oppmerksomhet. Undervisnings- og læringsaktiviteter som har rom for stort mangfold av deltakere, bør prioriteres. Samtidig vil det være behov for individuell tilrettelegging og egen undervisning for enkelte deltakere. Man må ha høy bevissthet om når det er behov for dette og hvilke konsekvenser de kan ha. Individuell tilrettelegging krever at det er tillit mellom de involverte. Tillit er vanskelig å bygge dersom kunnskap mangler og barrierene er store.

Rammene for undervisningen må legge til rette for at det er tilstrekkelig tilfang av menneskelige ressurser, tid og tverrfaglig kompetanse for å kunne innfri målet om likeverdig deltakelse.

Barrierer for deltagelse

Mennesker med funksjonsnedsettelser skal oppleve anerkjennelse, tilhørighet og tilgjengelighet. Derfor er det viktig å identifisere, redusere og fjerne både fysiske, sosiale og kulturelle barrierer for deltakelse.

Manglende universell utforming og tilrettelegging utestenger mennesker fra likeverdig deltakelse. Dette gjelder først og fremst deltakere i undervisnings- og læringsaktiviteter, men også deres foresatte eller pårørende, frivillige og ansatte. Arbeid med universell utforming og tilrettelegging begynner med en holdningsendring. Ekskluderende holdninger kan komme til uttrykk gjennom språk, sosiale praksiser, makt, normer, strukturer, prioriteringer av ressurser og mangel på informasjon.  

Universell utforming av læringsmiljøet bidrar til bedre læring for alle deltakere. Når det legges til rette for et mangfold av mennesker med variasjoner i funksjonsnivå, psykisk helse og forutsetninger for læring, utvides fellesskapets repertoar for uttrykk og samhandling.

Medborgerskap, demokrati og representasjon

Medborgerskap betyr i religiøse sammenheng å kunne ha et trosliv, være religiøst aktiv og velge grad av religiøs deltakelse og medvirkning. Det innebærer å få mulighet til å sette egne ord på erfaringer, stille spørsmål og undre seg.

Kirkelig undervisning og læring skal anerkjenne og styrke retten alle barn, ungdom og voksne har til å være aktive kirkemedlemmer og samfunnsborgere som kan utøve innflytelse og medvirkning. Så lenge noen personer og grupper ikke har de samme mulighetene som alle andre, er det behov for å jobbe aktivt med dette. I undervisningen bør det gis opplæring og innføring i det kirkelige demokratiet.

Lokalt bør det legges til rette for prosesser som gir deltakerne mulighet til å påvirke undervisnings- og læringsaktiviteter. All medvirkning bør være reell, frivillig, alderstilpasset, informert og representativ. Barn, ungdom og voksne bør delta aktivt i planlegging og evaluering av aktiviteter. Ansvaret for barns medvirkning ligger hos den voksne.

Det er viktig at kirkelig undervisning og læring ikke preges av majoritetsblindhet, men at minoriteter inkluderes på en likeverdig måte, og at deres perspektiver og erfaringer gis rom.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 6

Kapittel 7 handler om hvorfor godt lokalt planarbeid, målrettet kommunikasjon og satsing på kompetanse er viktig for å lykkes med kirkelig undervisning og læring. Hvordan kan Kirka vår brukes som et strategisk verktøy i denne sammenhengen? Hvorfor er kjennskap til lokalmiljøet avgjørende?  Hva kan kirken nasjonalt og regionalt bidra med? 

Godt lokalt planarbeid, målrettet kommunikasjonsarbeid og satsing på kompetanse er viktige forutsetninger for å lykkes med kirkelig undervisning og læring.

Etter at Plan for trosopplæring Gud gir – vi deler ble vedtatt i 2009, gjorde menighetene et omfattende arbeid med å utvikle lokale trosopplæringsplaner. Dette har bidratt til å skape sammenheng i menighetens trosopplæringsarbeid. I 2023 ble Kirka vår – samlet plan for arbeidet i soknet lansert. Kirka vår er et strategisk verktøy som samler planarbeid for hele menigheten, inkludert undervisning og læring, diakoni, misjon, kirkemusikk, gudstjenesteliv og annet arbeid.

En ny overordnet del og nye rammeplaner for kirkelig undervisning og læring gjør at menigheten må vurdere sine planer og aktiviteter knyttet til feltet på nytt. Bør de justeres for å være i tråd med det nasjonale planverket? For å skape større helhet og sammenheng i kirkelig undervisning og læring, bør kontinuerlige og tidsavgrensede aktiviteter og tilbud sees under ett. Det er fortsatt viktig at Den norske kirke fastholder breddeperspektivet på mye av sitt tilbud innen kirkelig undervisning og læring. Dette står ikke i motsetning til kontinuerlig arbeid. For å nå målet om at stadig flere mennesker skal kunne leve og vokse i den kristne tro, bør det være et mangfold av tilbud som gir rom for både grunnleggende kunnskap og fordypning.

Verktøyet Kirka vår samler menighetens aktiviteter på ett sted og gjør det mulig å se disse i sammenheng. Menigheten blir utfordret til å bli bevisst særtrekkene ved soknet og lokalmiljøet, samt lokale utfordringer og ressurser. Her er det blant annet viktig å kunne reflektere over hvordan nasjonale, språklige og andre minoriteter kan finne en naturlig plass i menighetens fellesskap og aktiviteter.

På bakgrunn av dette kan menighetsrådet vedta satsinger for en planperiode og fastsette hvilke aktiviteter som skal gjennomføres. Kirkerådet og bispedømmerådene vil gi støtte til menighetenes arbeid med samlet plan ved å tilby kurs og veiledning. Veiledningsmateriell knyttet til Kirka vår – samlet plan for arbeid i soknet beskriver prosessen fram mot vedtatt plan, inkludert involvering av ansatte, frivillige, innbyggere i soknet og ulike aktører i lokalsamfunnet.

Kommunikasjonsarbeid

For å nå en bred målgruppe med mangfold av aktiviteter, må kommunikasjon med døpte og interesserte prioriteres og ha høy kvalitet. Det er nødvendig å øke bevisstheten om hva som bidrar til at menighetens tilbud blir synlig lokalt. Å kjenne lokalmiljøet godt er en viktig forutsetning for å nå ut med tilbud.

Et godt møte med kirken bidrar til at det bygges tillit og relasjoner. Derfor er det viktig å ha bevissthet rundt hvordan kirkens ansatte og frivillige møter barn, ungdom og voksne som oppsøker kirkens tilbud og aktiviteter.

I tillegg til lokal synlighet og relasjonsarbeid, er digitale plattformer viktige kommunikasjonskanaler. Oppdaterte nettsider bidrar til at det er lett å finne relevant informasjon. Sosiale medier kan nå ut med informasjon andre steder enn de tradisjonelle nettsidene, og er derfor ofte et nødvendig supplement.  Nasjonalt utarbeides det maler og kampanjer rettet mot forskjellige målgrupper. Disse kan brukes fritt og tilpasses lokale forhold. Når hele kirken løfter sammen, kommer budskapet ut til flere.  

Evaluering, faglig utvikling og fornyelse

Kirka vår legger til rette for jevnlig evaluering av hva som fungerer og hva som bør endres og justeres. Bred involvering blant frivillige og andre medlemmer i soknet i evalueringsprosesser kan gi økt engasjement. Veiledningstekstene i Kirka vår beskriver hvordan en slik prosess kan skje på en god måte.

For å ivareta mangfoldet i forskjellige læringskontekster, trenger det kirkelige undervisnings- og læringsfeltet å samhandle med andre fagfelt og bygge på nyere forskningsbasert kunnskap. Kirken nasjonalt og regionalt, og de ulike arbeidsgiverne i kirken, har ansvar for kompetanseheving og fagfornyelse.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 7

I kapittel 8 kan du lese mer om hvordan samarbeid, både innad i menigheten og i lokalsamfunnet, kan berike kirkelig undervisning og læring. Hva innebærer det at kirken både skal invitere inn og være oppsøkende? Hvilket ansvar har menighetsråd, frivillige og ansatte i forbindelse med kirkelig undervisning? Hvordan kan kirken være en synlig aktør i lokalsamfunnet og hvem kan være samarbeidspartnere lokalt?  

Samarbeid og samhandling, både innad i menigheten og i møte med lokalsamfunnet og andre aktører, kan bidra til å skape et større og åpnere rom for kirkelig undervisning og læring. Kirkelig undervisning og læring kan finne sted både i menighetens lokaler og andre steder i lokalsamfunnet. Kirken skal både invitere inn og være oppsøkende.  Impulser fra forskjellige bidragsytere kan utvide og berike kirkens undervisningstilbud.

Samarbeid i menigheten og med de kristne organisasjonene

Menighetsrådet, frivillige og ansatte har på hver sin måte ansvar for å virkeliggjøre kirkens oppdrag. Menighetsrådet har ansvaret for å vedta en samlet plan som inkluderer aktiviteter innen undervisning og læring, mens fellesrådet har ansvaret for å legge til rette for nødvendige ressurser. Undervisningsarbeidet ledes av en kateket eller en annen ansatt med kirkelig undervisningskompetanse, men hele menigheten – både ansatte, frivillige og deltakere – bidrar på hver sin måte til å forme ulike tilbud og aktiviteter. Tverrfaglig tilnærming, samhandling og relasjonelt arbeid er nødvendig for å sikre kvalitet og god gjennomføring av den lokale planen.

Frivillig medarbeiderskap

Menighetens ansatte har gjennom sine tjenesteordninger og arbeidsbeskrivelser ansvar for å stimulere og legge til rette for frivillig medarbeiderskap. Frivillighetsledelsen skal bidra til at mangfoldet av ressurser og egenskaper kan komme til uttrykk, og at samspillet mellom frivillige og mellom frivillige og ansatte blir godt. Dette handler blant annet om tilstrekkelig opplæring og oppfølging av den enkelte, og om å sikre gode rammer som fremmer trygghet og etisk praksis. Å være frivillig i en menighet betyr også å tilhøre et fellesskap der det skapes relasjoner og åpnes for andre møteplasser enn kun de oppgaveorienterte.

En god tilnærming til frivillighet er å ta utgangspunkt i enkeltmenneskers kompetanse, nådegaver og interesser. Dette kan bidra til økt motivasjon, sterkere tilhørighet og muligheter for nye initiativ. I praksis betyr dette at mangfoldet av aktiviteter i en menighet springer ut fra menneskene og ressursene som finnes i fellesskapet. Dette er viktig både for å vitalisere kirken og for å styrke demokratisk medvirkning.

Hjemmet og barnets omsorgspersoner

Hjemmet er en viktig arena for læring. Foreldre og faddere har sammen med menigheten og hele kirken fått et ansvar for opplæring. Menigheten bør derfor bekrefte og støtte opp om den læring som skjer i hjemmet, blant annet gjennom å tilby ressursmateriell. Samhandling med hjemmet er viktig i undervisnings- og læringsarbeidet i menigheten. Gode relasjoner til deltakere, foreldre og faddere skapes gjennom positive møtepunkter. Tidsavgrensede aktiviteter for barn, ungdom og voksne gir anledning til å invitere bredt, etablere og pleie relasjoner, samt tilby videre oppfølging og støtte.

Noen ganger kan det oppstå situasjoner som fører til at mennesker blir hindret fra å delta i menighetens aktiviteter, men ønsker et tilbud. Da er det viktig at menigheten kjenner til og tilbyr ressurser som kan brukes hjemme. Dette kan være bøker, materiell eller digitale ressurser som er tilpasset deltakeres alder og funksjonsnivå.

Samarbeid med de kristne organisasjonene

De frivillige kristne organisasjonene er viktige samarbeidspartnere for menighetene i Den norske kirke. Organisasjonene besitter spisskompetanse på sine områder og har bred erfaring med frivillig arbeid. Gjennom de kristne organisasjonene kan mennesker få kontakt med kristne miljøer med ulik identitet og profil. Dette gir flere mulighet til å delta i et mangfoldig fellesskap og bli kjent med en bredde av kristne praksiser.

Kirkens unge er en strategisk plattform for forpliktende samarbeid mellom Den norske kirke og de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene. Det er utarbeidet veiledning til plattformen som legger til rette for et ryddig samarbeid. Veiledningen tar for seg organisering av kirkens barne- og ungdomsarbeid, hva man bør ta hensyn til ved inngåelse av forpliktende samarbeidsavtaler og samspillet mellom menigheten og organisasjonens lokallag.

Samhandling med kommune og andre aktører

I hver kommune i Norge finnes det kirkebygg og menigheter. Den norske kirke er en viktig del av lokalmiljøet og skal etterstrebe å være en troverdig og kompetent samfunnsaktør. Det innebærer blant annet å samarbeide om bærekraftsmålene og å bidra til trygge og inkluderende lokalsamfunn. I møtepunktene mellom forskjellige aktører lokalt kan det skje samskaping og nybrottsarbeid.

Skole, barnehage og tilbud etter skoletid

I et utvidet tilbud om kirkelig undervisning og læring inkluderes også samarbeid med barnehager og skoler, samt tilbud etter skoletid. Dette samarbeidet skal skje i rammen av skolens/barnehagens/skolefritidsordningens eget formål og rammeverk.  Gode avtaler og lokalt utarbeidete planer er nødvendige for å skape forutsigbarhet og for å lykkes med samarbeidet. Det er viktig at de ansatte i menigheten er oppdaterte på gjeldende fagplaner for barnehage, skole og skolefritidsordning. Kirkens materielle og immaterielle kulturarv kan bidra til opplevelser, undring, utforskning og dybdelæring for alle barn og unge, uavhengig av tro og livssyn. Den norske kirke kan på denne måten være en ressurs til å nå kompetansemålene i skolen og målene i barnehagens fagområder. 

Tiden etter skoletid er barnas fritid. Kirken kan derfor invitere til aktiviteter etter skoletid i egen regi. Kirken kan også etablere samarbeid med den lokale skolefritidsordningen i samsvar med rammeplaner for disse.

Samhandling med andre aktører i lokalsamfunnet

Kirkelig undervisning og læring, som er rettet mot en bredere målgruppe enn kirkens medlemmer, bør være utadvendt og åpen for samarbeid med et bredt spekter av aktører i lokalsamfunnet. Samarbeid med relevante lokale organisasjoner og institusjoner kan bidra til å skape innovasjon og styrke kvaliteten i kirkelig undervisning og læring. Eksempler på samarbeidspartnere kan være kulturskole, idrettslag, korps og historielag. Det kan også være aktuelt å samarbeide med andre tros- og livssynssamfunn. Gjennom dette samarbeidet blir kirken synlig i lokalsamfunnet, samtidig som menigheten kan utvikle tilbud av høy kvalitet.

Se ressurser til dette kapittelet her: Ressurser til kapittel 8

Nyttige lenker til arbeid med sammenheng og kontekst for kirkelig undervisning og læring: 

Gud gir - vi deler - Plan for trosopplæring i Den norske kirke (2009)

Trosopplæringsutvalgets rapport (2022)

Den norske kirkes strategi 2022 -2029

Folkekirke i et livssynsåpent samfunn  - KIFO-rapport (2024)

Rapport om Den norske kirke i et livssynsåpent samfunn (2024) - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Kirken i møte med et flerkulturelt samfunn (Åtte kjennetegn) - Ressursbanken, Den norske kirke

Flerkulturell kirke - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Digital kirke: Kirke på nett - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner

Veiledningshefte om samiske språk, kultur og liturgier - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)  

Utredning om «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder» (2024)

Refleksjonsspørsmål

Minoritetsperspektiver går ofte under radaren, men er viktig for forståelsen av den sammensatte konteksten for kirkelig undervisning og læring. 

Minoritetsbegrepet er mangfoldig. Derfor er det nyttig å reflektere over hvordan menigheten kan ha en bevissthet rundt dette. Her er noen spørsmål som kan hjelpe å komme i gang med samtalen:

• Hvilke minoriteter er representert i vårt lokalsamfunn og hvordan kan vi ivareta disse? 
• Hvordan kan vi løfte fram minoritetsperspektiver på ulike måter?  
• Hvordan kan vi formidle kunnskap om ulike kulturer på en måte som ikke skaper fordommer? 
• Hvordan markerer vi samenes nasjonaldag og kvenfolkets dag?
  Er det andre minoritetsmarkeringer som bør få plass i vår menighet?  
• Hvordan ivaretar vi språklig mangfold, inkludert tegnspråk?  

Den norske kirkes læregrunnlag

Livstegn - et hefte om dåpen (Bispemøtet)

Guds skaperverk - vårt hjem,

Et hefte fra Bispemøtet - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Den norske kirke om troen

En evangelisk-luthersk kirke og bekjennelsesskriftene

Katekisme

Luthers katekisme i trosopplæringen - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

På ressursbanken kan du søke opp forskjellige temaressurser som kan hjelpe i utforming av lokale opplegg og formidling. Her er noen få eksempler på slike ressurser:

Dåp, samleressurs til kirkens arbeid med dåp – Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Kirkestua, En podcast for ungdom om påsken – Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Advent - Samleressurs - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Jul - Samleressurs - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Påske - Samleressurs - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Pinse, Samleressurs - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)  

Utgangspunkt for den pedagogiske grunnlagstenkningen er både  praksiserfaringene fra trosoplæringsarbeidet i menighetene med utgangspunk i Gud gir - vi deler, forskning på trosopplæring i Den norske kirke og trosopplæringsutvalgets rapport. 

Gud gir - vi deler - Plan for trosopplæring i Den norske kirke (2009)

Trosopplæringsutvalgets rapport (2022)

Fagartikler, fagbøker og forskning:

Prismet - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Søk gjerne også opp forskjellige temabøker i Prismet bok-serien fra IKO. Med utgangspunkt i trosopplæringsarbeidet i Den norske kirke belyser bøkene forskjellige problemstillinger, knyttet til barnets tro og spiritualitet, tilnærming til læring i kirken og metodikk. 

Geir Afdal: Religion som bevegelse. Læring, kunnskap og mediering | Teologisk tidsskrift (idunn.no)

Forskning på Trosopplæringsreformen | MF

Bibelstoff i kirkelig undervisning

Kapittel 4 presiserer at Bibelen er sentral i all kirkelig undervisning og læring. I alle de tre hovedområdene i innholdsdelen ('Bibel, tekst og tolkning', 'Kirkens kultur og tradisjon' og 'Kristen tro i praksis') er Bibelen en referanseramme.

Ressurser fra Ressursbanken:

I Ressursbanken ligger det svært mange aktivitetsforslag, boktips, webinarer og undervisningsopplegg knyttet til bibelbruk. Eksemplene under er kun et utvalg som viser noe av bredden i ressursene:

Les om ressursen Samling med bibelfortelling

Les om ressursen BIFF -kontekstuell bibellesing

Les om ressursen Se meg! -følelser i Bibelens fortellinger

Les om ressursen Sjørøverfest -samling for femåringer

Les om ressursen Fortell dine barn

Les om ressursen Skjulte skatter -presentasjon av fire lignelser

Les om ressursen Kode B -samlinger om Bibelen for 11/12-åringer

Les om ressursen Bibelmaling -kreativ vandring gjennom bibelfortellinger

Les om ressursen Jakten på sammenhengen -Bibel i fokus

Les om ressursen Bibelhage -vandring gjennom Bibelen i en hage full av planter

Les om ressursen Fortelling eller forkynnelse -webinarserie om bibelundervisning

Eksterne ressurser:

I Ressursbanken ligger det opplegg fra en rekke ulike barne- og ungdomsorganisasjoner, forlag og andre som har utviklet ressurser til bruk i kirkelig undervisning. Under er det noen flere ressurser som kan være aktuelle for mange. 

Ressurser fra Bibelselskapet

Bibelselskapet har en rekke ressurser knyttet til bibelbruk for både barn, unge og voksne. Bibelen er tilgjengelig i nettversjon med søkemuligheter, og på Bibelselskapet sine nettsider ligger det fortellingsstoff som er tilrettelagt for undervisning av barn og ungdom.

Les Bibelen på nett

Se den illustrerte Tidslinjen med fortellinger som er tilrettelagt for barn

Se Bible Project sine animasjonsfilmer om bøkene i Bibelen  

Les mer på Bibelselskapet sine nettsider

Ressurser fra IKO

IKO har en rekke bøker og andre undervisningsressurser knyttet til bibelformidling for barn og unge.

Se IKO sin nettbutikk

Tips til arbeid med innhold

Samisk innhold i kirkelig undervisning og læring skal være en naturlig del av all kirkelig undervisning og læring i alle menigheter, men kan få noe forskjellig innhold og utforming i møte med tre hovedgrupper menigheter: Samiske menigheter (samiske kirkemedlemmer er i majoritet i en slik menighet), menigheter med betydelig samisk bosetning (for eksempel i områdene Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø, Alta, Stavanger, Hammerfest, Kirkenes, Hamarøy) og menigheter med lite samisk bosetning.  

I menigheter der samer er majoritet, vil kristendomsforståelse, tradisjoner, trosuttrykk og praksiser være sterkt forankret i samisk kultur og livsanskuelse. Disse menighetene bør legge til rette for:

• Tilbud forankret i samiske kristne åndelige tradisjoner og trosliv
• Bruk av samiske språk
• Samarbeid med andre samiske menigheter slik at samer kan erfare trosutøvelse på tvers av lokalmenigheter
• Kirkelig undervisning og læring som speiler deltagernes samiske identitet  

I menigheter med både betydelig og lite samisk bosetning er samer i minoritet. Derfor er tilnærmingen til hvordan man ivaretar samisk kirkelig undervisning og læring langt på vei lik. Disse menighetene bør:

• Innarbeide samisk innhold i lokale planer
• Bruke samiske språk for eksempel gjennom salmesang, liturgiske ledd eller bønn
• Bruke samiske kulturelle utrykk i kirkerommet og andre samlingssteder
• Gjøre seg kjent med og dele ut samiskspråklig materiell
• Gjøre seg kjent med om det finnes  personer med samisk tilhørighet lokalt som ønsker å bidra i undervisningen med samisk innhold
• Samarbeide på tvers av menigheter eller med andre aktører for å tilrettelegge for at flere med samisk tilhørighet kan ha felles møtepunkter

Ressurser til arbeidet med samisk undervisning og læring finnes på nettsidene til samisk kirkeråd  og i Ressursbanken. 

Ressurser fra ressursbanken og kirken.no

Strategiplan for samisk kirkeliv - Den norske kirke (kirken.no)

Veiledningshefte om samiske språk, kultur og liturgier - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)  

I denne ressursen finner du mange praktiske tips og instruksjoner, samt bønnetekster og salmer på nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk:

Markering av samenes nasjonaldag - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Eksterne ressurser

Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) - Lovdata

Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner

Refleksjonsspørsmål:

• Hvordan kan vi synliggjøre og inkludere samiske trosuttrykk, kulturuttrykk og samiske språk i de lokale tilbud og aktiviteter?  
• Hvordan kan vi uttrykke samisk tilhørighet i kirkerommet?  
• Hvordan kan vi legge til rette for kirkelig undervisning og læring for samer i vår menighet?  

I denne ressursen finner du både tips til relevante ressurser og refleksjonsspørsmål.

Bruk refleksjonsspørsmålene til samtale i menighetsråd, staben og på lokale fagsamlinger. 

Eksempler på relevante ressurser: 

Hvem kan jeg spørre om tilrettelegging? - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no) 

Tilrettelagt konfirmantundervisning - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no) 

kabb - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no) 

Bibelen i tekst og bilder - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no) 

Kompetansehevende tiltak om funksjonshemmedes rettigheter - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Trosopplæring og konfirmasjon med like muligheter for alle - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no) 

Tegn til tale - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no),
Kirkeboka mi - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no),
Se, smak og kjenn! - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Refleksjonsspørsmål

• Hvordan sikrer vi at alle kan delta?   

• Hva innebærer universell utforming i våre undervisningsopplegg og aktiviteter?   

• Hvilke barrierer for deltakelse finnes i vår menighet? Hva gjør vi med disse?    

• Når det er behov for individuell tilrettelegging, hvordan ivaretar vi dette?  

Godt lokalt planarbeid består av mange elementer.

I  ressursen Plan for kirkelig undervisning og læring - hva nå? finner du tips om hvordan å komme i gang med arbeidet lokalt? 

Ressurser til planlegging og evaluering

Kirka vår blir viktig både i planleggingen og evalueringen av aktivitetene. Mange har allerede tatt Kirka vår i bruk. Her kan du lese om dette digitale verktøyet: Kirka vår - samla plan for soknet

Her kan du lese om planverktøyet for menighetens aktiviteter: To verktøy blir ett

Her kan du lese om rapportering: Rapportering i Kirka vår fra 2025 

Ressurser til kommunikasjonsarbeid

design.kirken.no inneholder både billedarkiv og designmaler som kan benyttes i lokalt arbeid. 

Ofte stilte spørsmål om tilskuddsforvaltning

Noen spørsmål og svar om ny tilskuddsordning - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Refleksjonsspørsmål

Spørsmål om lokale forhold for kirkelig undervisningsaktiviteter  

• Hva er vår menighets lokale særpreg? 
• Hvilke holdninger preger vårt lokalmiljø? 
• Hvilke ressurser som kan bidra til å styrke kirkelig undervisning- og læring har vi lokalt?  
• Hvilke samarbeidspartnere har vi lokalt?  
• Hvilke utfordringer møter vi i arbeid med kirkelig undervisning og læring? 

Spørsmål til refleksjon rund ansvarsfordeling og rammer

• Hvem har ansvar for de forskjellige undervisningstilbud og aktiviteter i vår menighet?  
• Hvordan legger vi til rette for fortløpende og (mat)nyttige evalueringsprosesser underveis?
• Når i menighetsrådsperioden skal den lokale planen for undervisning og læring evalueres? 
• Hvordan kan menigheten legge til rette for at økonomi ikke er et hinder for deltagelse?
• Hvordan kan vi skaffe ekstra midler?  
• Kan vi legge opp til at det serveres enkle måltider i forbindelse med våre aktiviteter? 

Kommunikasjonsarbeid  

• Hvordan jobber vi for å nå den enkelte målgruppen best?
• Hvordan kan vi sikre høy kvalitet på den informasjonen som går ut?  
• Hvordan kommuniserer vi ut om våre tilbud og aktiviteter?   
• Hvordan ivaretar vi tilstedeværelse i digitale felleskap?  
• Hva er en god kommunikasjonsstrategi og hvem har ansvar for å utforme og følge opp denne hos oss?  

Ressurser fra ressursbanken:

Tverrfaglig arbeid med trosopplæring - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Samarbeid med de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene:

Kirkens unge - Ressursbanken, Den norske kirke

Leirarbeid - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Frivillig arbeid: 

Frivillig.no - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Frivillig teneste – Våge, tru og bevege - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Hjemme som arena for læring om tro og trospraksis: 

Trosopplæring i hjemmet - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Samarbeid med hjemme 

Trosopplæringsabonnementer - Ressursbanken, Den norske kirke


Samarbeid med skole, SFO og barnehage

Skole - kirke samarbeid

Kirken og SFO

Barnehage - kirke samarbeid

Etter skuletid - Ressursbanken, Den norske kirke (kirken.no)

Refleksjonsspørsmål:

Samarbeid og tverrfaglighet  

• Hvordan kan alle de kirkefaglige områder og hele menighetens arbeid bidra til undervisning og læring?  
• Hvordan kan vi se rammeplanene for de forskjellige aldersgruppene i sammenheng? 
• Hvordan er sammenhengen mellom undervisning og læring, gudstjenesteliv og annet arbeid i menigheten? 
• Hvordan kan vi samarbeide med kristne barne- og ungdomsorganisasjoner og andre aktører? 
• Hvordan jobber vi med rekruttering og oppfølging av frivillige medarbeidere? Har vi frivillige medarbeidere med kompetanse på særskilte områder?
• Hvordan kan disse ressursene brukes?  

Samarbeid med hjemmet 

• Hvordan kan vi ivareta relasjonsbygging med målgruppen og deres foresatte?
• Hvordan kan vi involvere foreldre/foresatte, faddere, besteforeldre og andre omsorgspersoner i aktivitetene?
• Hvordan legger vi til rette for gudstjenestedeltagelse og hverdagsaktiviteter på tvers av alder og generasjoner?
• Hvordan kan menigheten støtte opp under læring om kristen tro, praksis og livstolkning som skjer i hjemmet?
• Hvilke ressurser til hjemmebruk bør vi tilby og informere om?